onsdag 16. juni 2010

Sen siesta...

Jeg priser meg lykkelig over aircondition, kl. 20.47, og vi forlater Malaga, by bus. I lyset av solnedgangen, skimter vi 23 på gradestokken i midtrabatten. Hadde vi lagt til 7 grader, ville vi i mitt opphavsfylke kalt det "lommert". Hva en forvillet nordboer ville kalt sommer, er heller en vår i full blomst.

Utfartsåren fra Malaga mot Almunecar, prydes av strender på høyere side og palmer, samt fantastisk intense lillafargede blomster på noe ala savannelignede trær, på venstere side . Utfartsåra er enveiskjørt, dog tofelts. Vi stopper opp, side om side med en Lexus av nyere dato.

Siden jeg ikke er kapabel til å kommunisere på spansk, utover: ono servezas, por favor! Så blir det til at jeg heller prøver å øke min spanske forståelse via observeringer av deres kroppsspråk. Jeg kan ikke se de to personene i Lexus'n i helfigur. Men at han nærmest er en mann i dress er ikke til å ta feil av, dog gestikuleringen setter inn et lite tvils-støt. Det føles som hovedparten av kommunikasjonen forgår via hendene. Dette er en Max-Manus mann. Hans store hender i hyppige vridninger, fascinerer meg.

I det jeg prøver å skimte hvem som som er mottaker av denne særs så fysiske monologen er lyset grønt, og vi skiller lag.

Ved neste lyskryss er vi igjen på linje. I min neste observasjonsøkt legger jeg merke til at mitt totalt uvitende sosiokulturelle empiriske objekt er utstyrt med to slips. Hans lange blå slips med små hvite prikker, avslører en hemmelighet. I det gestikuleringen tar av, sklir det blå til side for å avsløre et mye kortere slips. Det er rødt. Hva i all verden, tenker jeg, idet jeg konkluderer med at monologen mest sannsynelig er rettet mot hans kone. Hva får en til å gå igjennom en hel arbeidsdag, iført hele to slips, som om det ikke skulle være nok med ett?

Jeg bøyer meg ned for å prøve å forstå mer, og avslører hvem føreren av bilen er. Det er en betraktelig yngre og roligere mann. Kjekk av utseende og med dress. Men uten slips.

1 kommentar: