Passeon', som vi liker å kalle den...
Sangeria'n på Bloody Mary, lesken lunsj
Pappa sammen med sin kjære Chicca som han har reddet! Hvem har bestemt fargen på døra, mon tro?
onsdag 16. juni 2010
Sen siesta...
Jeg priser meg lykkelig over aircondition, kl. 20.47, og vi forlater Malaga, by bus. I lyset av solnedgangen, skimter vi 23 på gradestokken i midtrabatten. Hadde vi lagt til 7 grader, ville vi i mitt opphavsfylke kalt det "lommert". Hva en forvillet nordboer ville kalt sommer, er heller en vår i full blomst.
Utfartsåren fra Malaga mot Almunecar, prydes av strender på høyere side og palmer, samt fantastisk intense lillafargede blomster på noe ala savannelignede trær, på venstere side . Utfartsåra er enveiskjørt, dog tofelts. Vi stopper opp, side om side med en Lexus av nyere dato.
Siden jeg ikke er kapabel til å kommunisere på spansk, utover: ono servezas, por favor! Så blir det til at jeg heller prøver å øke min spanske forståelse via observeringer av deres kroppsspråk. Jeg kan ikke se de to personene i Lexus'n i helfigur. Men at han nærmest er en mann i dress er ikke til å ta feil av, dog gestikuleringen setter inn et lite tvils-støt. Det føles som hovedparten av kommunikasjonen forgår via hendene. Dette er en Max-Manus mann. Hans store hender i hyppige vridninger, fascinerer meg.
I det jeg prøver å skimte hvem som som er mottaker av denne særs så fysiske monologen er lyset grønt, og vi skiller lag.
Ved neste lyskryss er vi igjen på linje. I min neste observasjonsøkt legger jeg merke til at mitt totalt uvitende sosiokulturelle empiriske objekt er utstyrt med to slips. Hans lange blå slips med små hvite prikker, avslører en hemmelighet. I det gestikuleringen tar av, sklir det blå til side for å avsløre et mye kortere slips. Det er rødt. Hva i all verden, tenker jeg, idet jeg konkluderer med at monologen mest sannsynelig er rettet mot hans kone. Hva får en til å gå igjennom en hel arbeidsdag, iført hele to slips, som om det ikke skulle være nok med ett?
Jeg bøyer meg ned for å prøve å forstå mer, og avslører hvem føreren av bilen er. Det er en betraktelig yngre og roligere mann. Kjekk av utseende og med dress. Men uten slips.
Utfartsåren fra Malaga mot Almunecar, prydes av strender på høyere side og palmer, samt fantastisk intense lillafargede blomster på noe ala savannelignede trær, på venstere side . Utfartsåra er enveiskjørt, dog tofelts. Vi stopper opp, side om side med en Lexus av nyere dato.
Siden jeg ikke er kapabel til å kommunisere på spansk, utover: ono servezas, por favor! Så blir det til at jeg heller prøver å øke min spanske forståelse via observeringer av deres kroppsspråk. Jeg kan ikke se de to personene i Lexus'n i helfigur. Men at han nærmest er en mann i dress er ikke til å ta feil av, dog gestikuleringen setter inn et lite tvils-støt. Det føles som hovedparten av kommunikasjonen forgår via hendene. Dette er en Max-Manus mann. Hans store hender i hyppige vridninger, fascinerer meg.
I det jeg prøver å skimte hvem som som er mottaker av denne særs så fysiske monologen er lyset grønt, og vi skiller lag.
Ved neste lyskryss er vi igjen på linje. I min neste observasjonsøkt legger jeg merke til at mitt totalt uvitende sosiokulturelle empiriske objekt er utstyrt med to slips. Hans lange blå slips med små hvite prikker, avslører en hemmelighet. I det gestikuleringen tar av, sklir det blå til side for å avsløre et mye kortere slips. Det er rødt. Hva i all verden, tenker jeg, idet jeg konkluderer med at monologen mest sannsynelig er rettet mot hans kone. Hva får en til å gå igjennom en hel arbeidsdag, iført hele to slips, som om det ikke skulle være nok med ett?
Jeg bøyer meg ned for å prøve å forstå mer, og avslører hvem føreren av bilen er. Det er en betraktelig yngre og roligere mann. Kjekk av utseende og med dress. Men uten slips.
torsdag 27. mai 2010
Og turen gar til....SPANIA!!!
Rygge Airport ma vare verdens enkleste flyplass a reise fra. En airport for dummies, spor du meg, og jeg merker at jeg liker det! Det er sa stille pa flyplassen at man kan begynne a lure pa hvor man egentlig er, og om det er "ille tette veggar" ut mt E6 og flystripa. Det er sa enkelt at jeg til tider lurer pa om personalet et hva de gjor eller egentlig burde gjore. Hittil i mitt liv har jeg nemlig, narmest uten unntak, blitt tatt til side og inspisert og scannet pa ny, etter at det pep og lyste rodt i sikkerhetskontroller verden over. Men pa Rygge piper det ikke, og jeg far ga, kun inspisert med blikk, sentrert rundt min nese.
Pappa ferierer ofte pa Costa del Sol, og har faste rutiner nedlagt pa Rygge for adgang. Fast sted for lunsj, hvor det finnes kaffe med pafyll, og location narmest gate´n.
Nar jeg sitter og observerer omverden sa ser jeg at trillebagen har fatt en ny renessanse. Du har dem som bare ruller istedet for a bare. Innholdet er sikkert minimalt; en bok, en jakke, en avslatt mobil og et visakort. Trillebagen ruller lett og er alt annet enn full, og av minste storrelse.
Et par menn i dress og med trillekofferter i slitesterkt materiale, bekrefer mangfoldet pa Rygge, dog disse business mennene utgjor minioriteten.
Majoriteten idag reiser med en trillekoffert i max storrelse for hattehyllens bareevne i kabinen. Det er de som fortsatt er innenfor grensen for gratis. 10 kg, max. Aldri for har jeg reist sa lett. 10,10 kg viser ekta. Vare trillebager buler, og det er vi som er en fare for a forsinke take-off idet vi prover a omorganisere de sma trillbagene som forst ankom flyet, mens vi drakk var andre kopp kaffe og observerte koen som lenge forflyttet seg i snilefart, mot Malaga.
Costa del Sol, Ryanair har forlatt Ostfold!
Pappa ferierer ofte pa Costa del Sol, og har faste rutiner nedlagt pa Rygge for adgang. Fast sted for lunsj, hvor det finnes kaffe med pafyll, og location narmest gate´n.
Nar jeg sitter og observerer omverden sa ser jeg at trillebagen har fatt en ny renessanse. Du har dem som bare ruller istedet for a bare. Innholdet er sikkert minimalt; en bok, en jakke, en avslatt mobil og et visakort. Trillebagen ruller lett og er alt annet enn full, og av minste storrelse.
Et par menn i dress og med trillekofferter i slitesterkt materiale, bekrefer mangfoldet pa Rygge, dog disse business mennene utgjor minioriteten.
Majoriteten idag reiser med en trillekoffert i max storrelse for hattehyllens bareevne i kabinen. Det er de som fortsatt er innenfor grensen for gratis. 10 kg, max. Aldri for har jeg reist sa lett. 10,10 kg viser ekta. Vare trillebager buler, og det er vi som er en fare for a forsinke take-off idet vi prover a omorganisere de sma trillbagene som forst ankom flyet, mens vi drakk var andre kopp kaffe og observerte koen som lenge forflyttet seg i snilefart, mot Malaga.
Costa del Sol, Ryanair har forlatt Ostfold!
tirsdag 27. oktober 2009
Norway by Jøms
Hjelpes, jeg beklager for å ha forbeholdt meg taus sååå lenge, dvs. det livet har skjenket meg er delevis upublisert og sensurert! Staten har satt en stopper for videre finansiering, så herved lever jeg fra hånd til munn, og investerer i fremtiden via 'kroppen' og venter på at rastløsheten snart skal drive meg ut på nye eventyr i den store verden. Enn så lenge befinner jeg meg i Norway på ubestemt tid
.
.
mandag 23. februar 2009
onsdag 18. februar 2009
OBS oppdat. 3; 2008
Galskapen hva angår regn, når nye dybder her i Cape Town. Ikke nok med at du først og fremst er sjokkert over det faktum at himmelen inneholder så mye væske (tenk om den skulle slippe ned alt?), men så må du bare fastslå at det faktisk regner bortover. Du blir ikke bare våt på hodet, nei, du blir klissbløt i lengden. Etter en slik dag lurere jeg på hvorfor folk bosetter seg frivillig i Bergen, for eksempel. Men nok om været, vel, kan bare samle trådene og si at sommeren ikke har kommet helt og jeg har sovet fullt påkledd, er kronisk forkjøla og overlever dagene på grunn av en spesialdesignet leopardjakke. Sånn er det… Men sommeren er snart et faktum, så da får jeg vel bare innfinne meg med disse siste bitre rester av hva som kan kalles vinter. Gresshopper og slipperser lover en ny årstid i vente og jeg smører meg daglig med selvbruning, som plaster på såret.
Beklager at jeg ikke har latt høre fra meg på en stund, men for et menneske som ikke klarere å fatte seg i korthet, så kan jeg jo tenke meg at det har vært litt deilig for dere med en pause fra oppdateringene fra Sør Afrika. Dessuten egner ikke alt jeg har bedrevt tiden med i det siste, seg på trykk…
Hvor skal jeg begynne?
Vel, drømmen om å bli en surferbabe var vel bare en utopi. Jeg har tatt en liten pause, for å si det sånn. Surfing er nemlig særdeles slitsomt, og jeg ble utslitt hver gang, til slutt lå jeg bare og klamret meg til brettet mens jeg speidet etter perfekte bølger og memorerte den kjekke surfeinstuktørens "A surfers ABC" som visstnok er av internasjonal annerkjennelse. Etter hvert møtte jeg meg selv "i havet"… Brått husket jeg at jeg lider av store koordinasjonsproblemer,noe jeg hadde fortrengt etter diverse fotballkamper på ungdomskolen, streetdance på Kari & Jørns Danseloft og i den senere tid 1 ½ år påkarate. Man glemmer det man vil, i alle fall en stund. Men brått innså jeg at surfingen kom til å ta utrolig lang tid, masse krefter og et par runder med meg selv. Kjenner jeg meg selv rett, så klarer jeg ikke å motstå fristelsen når sommeren kommer for dør, og de fine surferguttene løper i bare overkropper med brettet under armen og saltvann i håret….
Nå bruker jeg heller surfer-fredagene til å slappe av og lade oppkrefter for en del sving-om på dansegulvet senere på kvelden. Går gjerne hjem sammen med noen andre, titter innom et par brukthandlere og setter meg på kafe, før make-up'n må legges. Cape Town byr på mye.Og vi prøver nå og kobinere et vilt uteliv med kulturelle innslag ala homsefilm-festival, jazzkonserter, teater, kino, sushi-kvelder og musikk-festivaler.
Allikevel, det var flere som lurte på hva i all verden jeg hadde å gjøre på en trancefestival. Vel, er ikke kapabel til å svare selv, men jeg følte kallet. Og det ble en CRACY opplevese. Man kunne jo bare utifra flyer'n å dømme, mistenke dette for noe suspekt, men som det naturbarnet jeg er, syntes jeg det hørets gøy ut med dance hele natta og felles earthprayer natt til søndag. Emily og Kyle(Læreren min har sagt at det er kjærlighet i lufta... Enkelte homofile vet jammen hvordan de kan kamuflere seg. Denne atleten er det ikke så lett å putte i bås som bøg, nei…).Vi var ikke sikre på hvordan vi skulle komme oss dit, men endte oppmed å få "haik" med en ung, alternativ jente som jobber på den lokalealternative bula, Crystal Wisard, hvor de selger alt frakrystall-alver til hasj-piper. Før vi la ut på motorveien hadde vi vært hjemme hos henne, sett på at hun skifta, pakkka og glemt skoa. Så la vi ivei… Bilen var gammel, men fint dekorert med blomster og en hengende silikonlighter fra speilet. Problemet var bare det at dagen før hadde det blitt skiftet dekker på bilen, og de hadde satt på for stor gummi. Er det mulig? Vel, skal innrømme at jeg er blond når det kommer til biler, ikke stoler jeg på meg selv bak rattet heller, men det tok ikke lang tid før jeg innså at noe var alvorlig galt! Det var ikke til å unngå å SE, LUKTE, og HØRE…Frykten spredde seg i kroppen og jeg satt som paralysert. Vi smelta nemlig gummi'n på dekka. For brått var det ikke noe mellomrom mellom bilen og dekka. Svidd-gummirøyk stod etter oss og en bil med mekanikere stoppa oss og to av oss gikk over i deres bil. Jeg skal ikke si hva de sa, skal skåne dere for det, for det gikk bra. Vi møtte nemlig tre kompiser av dem på nærmestebensinsatsjon og Emily og jeg fikk sitte på med dem.
Jeg trodde rasister var en utdødd rase.
Men jeg tok feil.
Brått innså jeg at jeg satt klistret inntil en, i baksetet på en liten hvit golf. Det var i tillegg kjærtesten til venninna til CrystalWisard-dama. Jeg var mildt sagt sjokkert. Det han sa var så stygt at jeg ikke har hørt på maken. Ikke ville han diskutere det heller, noe jeg bad ham om. Da jeg sa at jeg virkelig ikke kunne forstå ham og han måtter være så snill og forklare meg hvordan han tenkte, så kom det. Han forsvarte seg selv med måten han var oppdratt på og at de alltid hadde vært slavene deres. Han klarte ikke å se en hvit mann med en svart dame, som han selv uttrykkte det! Og han ville ikke forandre seg, og det ville ikke barna hans heller, men kanskje barnebarna…Og det stoppet ikke der. Han hatet nemlig homofile også.
Hva jeg så var en usikker og bitter 27 åring i dagens Sør Afrika, og det var skummelt…
Vi fant vår venn da vi ankom Earthdance og skilte nødvendigvis lag med rasisten og Co, da vår venn inngikk i en av hat-kategorienen. Trance har vel aldri vært min favoritt, men i den konteksten ble man revet med, i timesvis. Flesteparten hadde nok noe annet enn flytende innabors og musikken dundret hele natten. Ja, uten telt og en enormvindstyrke og bekmørkt, så lærte nøden oss å finne. Vi fant dusjen, og sov der! Det var ikke en natt jeg ønsker å gjennoppleve, men det var en opplevelse…Klokken 7 søndag var det opp og hoppe. Folk danset enda, og hele greie var så absurd at vi endte med å gå rett i baren.
Tilbake i Cape Town har "Familly'n" for øvrig hatt famileforøkning siden sist! Ikke vet jeg hvordan og jeg er jo tross alt mamma'n….Men Mathias kom med storken fra Tyskland en dag. Han kjører rundt i en blåboble og er stort sett alltid blid, selv om han trenger mye søvn. Han er ikke student, men jobber med accounting i en seileorganisasjon, men blir sakte med sikkert en del av huset. Ellers har vi klart å bryte litt opp og måååå ikke gjøre alt sammen lenger. Det er en befrielse. En trend startet av Henrik, som nå er nedgradert fra far i familien, til onkel. Marthe er den nye faren, selv med protester fra Emily,baby'n i familyn. Hun kan tross alt ikke bestemme det…Vi har det bra her, og hele familien stikker ofte over til Robins Road hvor Helle og Tyra utgjør pillarene som gode venner. Der har vi middager og filmkvelder, og jeg ender opp der når jeg glemmer nøkkler for eksempel. Det er godt å ha gode naboer. Vi går til og med til skolen sammen…
Da jeg trodde at storken hadde hatt sin siste visitt fra Tyskland, kom Lara. Denne blide teaterdama er datteren til vår landlord, og flyttet inn på rommet ved siden av kjøkkenet. Hva blir det neste?
Tiden går videre og ting forandrer seg. Et nytt kapittel har startet. Naboen har flyttet. Og det er synd, for de virket meget interessant.Det første jeg la merke til var at huset var malt helt svart og at de hadde et rødt lys utenfor, ganske "spokey"….Så en dag leste jeg på et klistremerke, fint plasert på bakruta på den (ja, gjett) svarte MiniMorris'n som stod utenfor. Der stod det " MY BOA WILL HUG YOU!". Haha…Det var ikke en spøk, vi fikk nemlig vite allerede første uken at disse gotherne hadde slanger. Mulig at det har vært grunnen til at jeg holdt meg litt unna, sånn ubevisst, ja….Engang slangeforbi, alltidslangeforbi? Allikevel ville jeg gi de en sjanse, særlig etter at jeg passerte han ene en dag og vedkommende ikke så ut som en erkeekte gother, og var ganske så kjekk. Men alt til sin tid, det toget er gått, for nå er huset malt krem hvitt, og enten har de flytta eller skifte stil.
Paranoian, hvordan kunne jeg nærmest glemme å oppdatere om den? Vel,nå har det seg slik at det har blitt en vane å se nye "regnpytter" med knust bilruteglass på vei til skolen, så sånt reagere jeg ikke på lenger. Dessuten så er jo folk stort sett ikke så veldig interessert i denne blondina fra nord, jeg er faktisk ikke særlig eksotisk i denne millionbyen, takket være europerenes utbrytertrang, plyndring og erobringer av dette kontinent… Fanden ta dem! Men det er det jo deltemeninger om, den tidligere omtalte rasisten sa det slik: "What would this country have been without us?"
Sør Afrika er i dag ofte omtalt som både et utvilklet land og et utviklingsland, på FN's utviklingsindeks ligger landet på en 121 plassav totalt 177 land. Fattigdommen er omfattende og townshipene milelange. Allikevel er det nesten usynelig for meg, bortsett fra etpar unge gutter som kommer på døra og spør etter mat (har aldri sett noen spise en tomat med en slik entusiasme og lidenskap…) Men jeg skal være ærlig, jeg har dessverre ikke gjort mye for å redde verden her nede. Jeg lever faktisk i en boble, og mye av det jeg gjør er ganske så segregert fra før. UCT er et av de beste universitetene på kontinentet. Det koster og derfor er det stort sett rike som kan gå der. Jeg bor i Obsservatory, hvor innbyggerene utgjør noen lokale, altenative freaks, uteliggere og en hel bønsj med amrikanere og diverse andre utveklingsstudenter. Jeg går til skolebussen, som bare vi utveklingsstudenter og afrikanener som bor på "residens" bruker. Når vi går ut så velger vi steder etter musikk, og ender opp med et hvitt klientell. Det samme med rockefestivaler og lignende. Det er interessant, men ikke særlig inkluderende, og for de av dere som trodde jeg skulle komme hjem med en klan av nye bekjentskaper, så kan jeg forsikre dere om at det ikke er tilfellet….Det tar tid å komme inn på dette landet ikke minst menneskene her. Jeg vil gi det tid.
Treffer stadig vekk noen interessante mennesker. Var på et veldig interessant dyrs rettigheter seminar for noen uker siden og traff flere veganere. Hørte et gripende foredrag fra en sør afrikansk journalist som gikk 2200 km fra Durban til Victoria Falls, i sine forfedres fotspor og tempo, og etter å ha sett kjøttproduksjonens miljøkonsekvenser og reduksjon av vilt-bestanden i Botswana og i tillegg sett elafantjegernes herjinger, bestemte hun seg for å bli veganer. Det var en godt fortalt og gripende historie.
Mamma har begynt å spørre meg hvordan det går med levra og skolen, og er det flere av dere som lurer så kan jeg forsikre dere om at det går bra med begge deler. Det er greit, da, for å si det sånn….Undervisningen er slutt her nede, vi har hatt avsluttning på barnehjemmet jeg har vært på hver uke og de uleste kompendiene utgjør stabler. Nå skal jeg lese litt før Henrik, jeg og et par til setter kursen mot Malawi og Mosambique. Palmer, sus og dus….Here I come….
Altså ørken, det er liksom et litt ukjent territorie for meg. Har vel alltid hatt på følelsen at det er litt ekstremt der, og det kan jeg nå skrive under på. Inspirert av Burning Man i USA har man nå en alternativ, kunstfestival midt i Karoo ørken i Sør Afrika. Prinsippet er at alle er velkommen og alle deltar og bidrar og slik lager alle festivalen. Det var mye rart. Samtidig flott å se en sånn gjestfrihet og kreativitet i samspill. Man kunne brenne opp sitt eget ego, sende postkort, male kroppen, danse, tromme, feste og reflektere. Nakne mennesker hadde lagt igjen sjenansen hjemme.
Oi, det var visst mye jeg hadde på hjertet, og det er mer, jeg har jo ikke engang begynt på den evinnelige historien om bussturen i Lesotho. Forresten et vilt og vakkert land, midt inne i Sør Afrika. Men noe får jeg vel spare til jeg kommer hjem!
Mailen min har tross alt en maksgrense for hva den kan sende. Ja, det er kanskje noen av dere som ikke vet det. Men etter to uker alene i Spania, endte jeg opp med å skrive 8 sider i gjesteboka....
Håper dere alle har det bra der hjemme, og etter denne lengere oppdateringen kan tilgi min ukelange taushet!
Lakka!
God høst og varm klem fra Miriam*.
Beklager at jeg ikke har latt høre fra meg på en stund, men for et menneske som ikke klarere å fatte seg i korthet, så kan jeg jo tenke meg at det har vært litt deilig for dere med en pause fra oppdateringene fra Sør Afrika. Dessuten egner ikke alt jeg har bedrevt tiden med i det siste, seg på trykk…
Hvor skal jeg begynne?
Vel, drømmen om å bli en surferbabe var vel bare en utopi. Jeg har tatt en liten pause, for å si det sånn. Surfing er nemlig særdeles slitsomt, og jeg ble utslitt hver gang, til slutt lå jeg bare og klamret meg til brettet mens jeg speidet etter perfekte bølger og memorerte den kjekke surfeinstuktørens "A surfers ABC" som visstnok er av internasjonal annerkjennelse. Etter hvert møtte jeg meg selv "i havet"… Brått husket jeg at jeg lider av store koordinasjonsproblemer,noe jeg hadde fortrengt etter diverse fotballkamper på ungdomskolen, streetdance på Kari & Jørns Danseloft og i den senere tid 1 ½ år påkarate. Man glemmer det man vil, i alle fall en stund. Men brått innså jeg at surfingen kom til å ta utrolig lang tid, masse krefter og et par runder med meg selv. Kjenner jeg meg selv rett, så klarer jeg ikke å motstå fristelsen når sommeren kommer for dør, og de fine surferguttene løper i bare overkropper med brettet under armen og saltvann i håret….
Nå bruker jeg heller surfer-fredagene til å slappe av og lade oppkrefter for en del sving-om på dansegulvet senere på kvelden. Går gjerne hjem sammen med noen andre, titter innom et par brukthandlere og setter meg på kafe, før make-up'n må legges. Cape Town byr på mye.Og vi prøver nå og kobinere et vilt uteliv med kulturelle innslag ala homsefilm-festival, jazzkonserter, teater, kino, sushi-kvelder og musikk-festivaler.
Allikevel, det var flere som lurte på hva i all verden jeg hadde å gjøre på en trancefestival. Vel, er ikke kapabel til å svare selv, men jeg følte kallet. Og det ble en CRACY opplevese. Man kunne jo bare utifra flyer'n å dømme, mistenke dette for noe suspekt, men som det naturbarnet jeg er, syntes jeg det hørets gøy ut med dance hele natta og felles earthprayer natt til søndag. Emily og Kyle(Læreren min har sagt at det er kjærlighet i lufta... Enkelte homofile vet jammen hvordan de kan kamuflere seg. Denne atleten er det ikke så lett å putte i bås som bøg, nei…).Vi var ikke sikre på hvordan vi skulle komme oss dit, men endte oppmed å få "haik" med en ung, alternativ jente som jobber på den lokalealternative bula, Crystal Wisard, hvor de selger alt frakrystall-alver til hasj-piper. Før vi la ut på motorveien hadde vi vært hjemme hos henne, sett på at hun skifta, pakkka og glemt skoa. Så la vi ivei… Bilen var gammel, men fint dekorert med blomster og en hengende silikonlighter fra speilet. Problemet var bare det at dagen før hadde det blitt skiftet dekker på bilen, og de hadde satt på for stor gummi. Er det mulig? Vel, skal innrømme at jeg er blond når det kommer til biler, ikke stoler jeg på meg selv bak rattet heller, men det tok ikke lang tid før jeg innså at noe var alvorlig galt! Det var ikke til å unngå å SE, LUKTE, og HØRE…Frykten spredde seg i kroppen og jeg satt som paralysert. Vi smelta nemlig gummi'n på dekka. For brått var det ikke noe mellomrom mellom bilen og dekka. Svidd-gummirøyk stod etter oss og en bil med mekanikere stoppa oss og to av oss gikk over i deres bil. Jeg skal ikke si hva de sa, skal skåne dere for det, for det gikk bra. Vi møtte nemlig tre kompiser av dem på nærmestebensinsatsjon og Emily og jeg fikk sitte på med dem.
Jeg trodde rasister var en utdødd rase.
Men jeg tok feil.
Brått innså jeg at jeg satt klistret inntil en, i baksetet på en liten hvit golf. Det var i tillegg kjærtesten til venninna til CrystalWisard-dama. Jeg var mildt sagt sjokkert. Det han sa var så stygt at jeg ikke har hørt på maken. Ikke ville han diskutere det heller, noe jeg bad ham om. Da jeg sa at jeg virkelig ikke kunne forstå ham og han måtter være så snill og forklare meg hvordan han tenkte, så kom det. Han forsvarte seg selv med måten han var oppdratt på og at de alltid hadde vært slavene deres. Han klarte ikke å se en hvit mann med en svart dame, som han selv uttrykkte det! Og han ville ikke forandre seg, og det ville ikke barna hans heller, men kanskje barnebarna…Og det stoppet ikke der. Han hatet nemlig homofile også.
Hva jeg så var en usikker og bitter 27 åring i dagens Sør Afrika, og det var skummelt…
Vi fant vår venn da vi ankom Earthdance og skilte nødvendigvis lag med rasisten og Co, da vår venn inngikk i en av hat-kategorienen. Trance har vel aldri vært min favoritt, men i den konteksten ble man revet med, i timesvis. Flesteparten hadde nok noe annet enn flytende innabors og musikken dundret hele natten. Ja, uten telt og en enormvindstyrke og bekmørkt, så lærte nøden oss å finne. Vi fant dusjen, og sov der! Det var ikke en natt jeg ønsker å gjennoppleve, men det var en opplevelse…Klokken 7 søndag var det opp og hoppe. Folk danset enda, og hele greie var så absurd at vi endte med å gå rett i baren.
Tilbake i Cape Town har "Familly'n" for øvrig hatt famileforøkning siden sist! Ikke vet jeg hvordan og jeg er jo tross alt mamma'n….Men Mathias kom med storken fra Tyskland en dag. Han kjører rundt i en blåboble og er stort sett alltid blid, selv om han trenger mye søvn. Han er ikke student, men jobber med accounting i en seileorganisasjon, men blir sakte med sikkert en del av huset. Ellers har vi klart å bryte litt opp og måååå ikke gjøre alt sammen lenger. Det er en befrielse. En trend startet av Henrik, som nå er nedgradert fra far i familien, til onkel. Marthe er den nye faren, selv med protester fra Emily,baby'n i familyn. Hun kan tross alt ikke bestemme det…Vi har det bra her, og hele familien stikker ofte over til Robins Road hvor Helle og Tyra utgjør pillarene som gode venner. Der har vi middager og filmkvelder, og jeg ender opp der når jeg glemmer nøkkler for eksempel. Det er godt å ha gode naboer. Vi går til og med til skolen sammen…
Da jeg trodde at storken hadde hatt sin siste visitt fra Tyskland, kom Lara. Denne blide teaterdama er datteren til vår landlord, og flyttet inn på rommet ved siden av kjøkkenet. Hva blir det neste?
Tiden går videre og ting forandrer seg. Et nytt kapittel har startet. Naboen har flyttet. Og det er synd, for de virket meget interessant.Det første jeg la merke til var at huset var malt helt svart og at de hadde et rødt lys utenfor, ganske "spokey"….Så en dag leste jeg på et klistremerke, fint plasert på bakruta på den (ja, gjett) svarte MiniMorris'n som stod utenfor. Der stod det " MY BOA WILL HUG YOU!". Haha…Det var ikke en spøk, vi fikk nemlig vite allerede første uken at disse gotherne hadde slanger. Mulig at det har vært grunnen til at jeg holdt meg litt unna, sånn ubevisst, ja….Engang slangeforbi, alltidslangeforbi? Allikevel ville jeg gi de en sjanse, særlig etter at jeg passerte han ene en dag og vedkommende ikke så ut som en erkeekte gother, og var ganske så kjekk. Men alt til sin tid, det toget er gått, for nå er huset malt krem hvitt, og enten har de flytta eller skifte stil.
Paranoian, hvordan kunne jeg nærmest glemme å oppdatere om den? Vel,nå har det seg slik at det har blitt en vane å se nye "regnpytter" med knust bilruteglass på vei til skolen, så sånt reagere jeg ikke på lenger. Dessuten så er jo folk stort sett ikke så veldig interessert i denne blondina fra nord, jeg er faktisk ikke særlig eksotisk i denne millionbyen, takket være europerenes utbrytertrang, plyndring og erobringer av dette kontinent… Fanden ta dem! Men det er det jo deltemeninger om, den tidligere omtalte rasisten sa det slik: "What would this country have been without us?"
Sør Afrika er i dag ofte omtalt som både et utvilklet land og et utviklingsland, på FN's utviklingsindeks ligger landet på en 121 plassav totalt 177 land. Fattigdommen er omfattende og townshipene milelange. Allikevel er det nesten usynelig for meg, bortsett fra etpar unge gutter som kommer på døra og spør etter mat (har aldri sett noen spise en tomat med en slik entusiasme og lidenskap…) Men jeg skal være ærlig, jeg har dessverre ikke gjort mye for å redde verden her nede. Jeg lever faktisk i en boble, og mye av det jeg gjør er ganske så segregert fra før. UCT er et av de beste universitetene på kontinentet. Det koster og derfor er det stort sett rike som kan gå der. Jeg bor i Obsservatory, hvor innbyggerene utgjør noen lokale, altenative freaks, uteliggere og en hel bønsj med amrikanere og diverse andre utveklingsstudenter. Jeg går til skolebussen, som bare vi utveklingsstudenter og afrikanener som bor på "residens" bruker. Når vi går ut så velger vi steder etter musikk, og ender opp med et hvitt klientell. Det samme med rockefestivaler og lignende. Det er interessant, men ikke særlig inkluderende, og for de av dere som trodde jeg skulle komme hjem med en klan av nye bekjentskaper, så kan jeg forsikre dere om at det ikke er tilfellet….Det tar tid å komme inn på dette landet ikke minst menneskene her. Jeg vil gi det tid.
Treffer stadig vekk noen interessante mennesker. Var på et veldig interessant dyrs rettigheter seminar for noen uker siden og traff flere veganere. Hørte et gripende foredrag fra en sør afrikansk journalist som gikk 2200 km fra Durban til Victoria Falls, i sine forfedres fotspor og tempo, og etter å ha sett kjøttproduksjonens miljøkonsekvenser og reduksjon av vilt-bestanden i Botswana og i tillegg sett elafantjegernes herjinger, bestemte hun seg for å bli veganer. Det var en godt fortalt og gripende historie.
Mamma har begynt å spørre meg hvordan det går med levra og skolen, og er det flere av dere som lurer så kan jeg forsikre dere om at det går bra med begge deler. Det er greit, da, for å si det sånn….Undervisningen er slutt her nede, vi har hatt avsluttning på barnehjemmet jeg har vært på hver uke og de uleste kompendiene utgjør stabler. Nå skal jeg lese litt før Henrik, jeg og et par til setter kursen mot Malawi og Mosambique. Palmer, sus og dus….Here I come….
Altså ørken, det er liksom et litt ukjent territorie for meg. Har vel alltid hatt på følelsen at det er litt ekstremt der, og det kan jeg nå skrive under på. Inspirert av Burning Man i USA har man nå en alternativ, kunstfestival midt i Karoo ørken i Sør Afrika. Prinsippet er at alle er velkommen og alle deltar og bidrar og slik lager alle festivalen. Det var mye rart. Samtidig flott å se en sånn gjestfrihet og kreativitet i samspill. Man kunne brenne opp sitt eget ego, sende postkort, male kroppen, danse, tromme, feste og reflektere. Nakne mennesker hadde lagt igjen sjenansen hjemme.
Oi, det var visst mye jeg hadde på hjertet, og det er mer, jeg har jo ikke engang begynt på den evinnelige historien om bussturen i Lesotho. Forresten et vilt og vakkert land, midt inne i Sør Afrika. Men noe får jeg vel spare til jeg kommer hjem!
Mailen min har tross alt en maksgrense for hva den kan sende. Ja, det er kanskje noen av dere som ikke vet det. Men etter to uker alene i Spania, endte jeg opp med å skrive 8 sider i gjesteboka....
Håper dere alle har det bra der hjemme, og etter denne lengere oppdateringen kan tilgi min ukelange taushet!
Lakka!
God høst og varm klem fra Miriam*.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
