Passeon', som vi liker å kalle den...
Sangeria'n på Bloody Mary, lesken lunsj
Pappa sammen med sin kjære Chicca som han har reddet! Hvem har bestemt fargen på døra, mon tro?
onsdag 16. juni 2010
Sen siesta...
Jeg priser meg lykkelig over aircondition, kl. 20.47, og vi forlater Malaga, by bus. I lyset av solnedgangen, skimter vi 23 på gradestokken i midtrabatten. Hadde vi lagt til 7 grader, ville vi i mitt opphavsfylke kalt det "lommert". Hva en forvillet nordboer ville kalt sommer, er heller en vår i full blomst.
Utfartsåren fra Malaga mot Almunecar, prydes av strender på høyere side og palmer, samt fantastisk intense lillafargede blomster på noe ala savannelignede trær, på venstere side . Utfartsåra er enveiskjørt, dog tofelts. Vi stopper opp, side om side med en Lexus av nyere dato.
Siden jeg ikke er kapabel til å kommunisere på spansk, utover: ono servezas, por favor! Så blir det til at jeg heller prøver å øke min spanske forståelse via observeringer av deres kroppsspråk. Jeg kan ikke se de to personene i Lexus'n i helfigur. Men at han nærmest er en mann i dress er ikke til å ta feil av, dog gestikuleringen setter inn et lite tvils-støt. Det føles som hovedparten av kommunikasjonen forgår via hendene. Dette er en Max-Manus mann. Hans store hender i hyppige vridninger, fascinerer meg.
I det jeg prøver å skimte hvem som som er mottaker av denne særs så fysiske monologen er lyset grønt, og vi skiller lag.
Ved neste lyskryss er vi igjen på linje. I min neste observasjonsøkt legger jeg merke til at mitt totalt uvitende sosiokulturelle empiriske objekt er utstyrt med to slips. Hans lange blå slips med små hvite prikker, avslører en hemmelighet. I det gestikuleringen tar av, sklir det blå til side for å avsløre et mye kortere slips. Det er rødt. Hva i all verden, tenker jeg, idet jeg konkluderer med at monologen mest sannsynelig er rettet mot hans kone. Hva får en til å gå igjennom en hel arbeidsdag, iført hele to slips, som om det ikke skulle være nok med ett?
Jeg bøyer meg ned for å prøve å forstå mer, og avslører hvem føreren av bilen er. Det er en betraktelig yngre og roligere mann. Kjekk av utseende og med dress. Men uten slips.
Utfartsåren fra Malaga mot Almunecar, prydes av strender på høyere side og palmer, samt fantastisk intense lillafargede blomster på noe ala savannelignede trær, på venstere side . Utfartsåra er enveiskjørt, dog tofelts. Vi stopper opp, side om side med en Lexus av nyere dato.
Siden jeg ikke er kapabel til å kommunisere på spansk, utover: ono servezas, por favor! Så blir det til at jeg heller prøver å øke min spanske forståelse via observeringer av deres kroppsspråk. Jeg kan ikke se de to personene i Lexus'n i helfigur. Men at han nærmest er en mann i dress er ikke til å ta feil av, dog gestikuleringen setter inn et lite tvils-støt. Det føles som hovedparten av kommunikasjonen forgår via hendene. Dette er en Max-Manus mann. Hans store hender i hyppige vridninger, fascinerer meg.
I det jeg prøver å skimte hvem som som er mottaker av denne særs så fysiske monologen er lyset grønt, og vi skiller lag.
Ved neste lyskryss er vi igjen på linje. I min neste observasjonsøkt legger jeg merke til at mitt totalt uvitende sosiokulturelle empiriske objekt er utstyrt med to slips. Hans lange blå slips med små hvite prikker, avslører en hemmelighet. I det gestikuleringen tar av, sklir det blå til side for å avsløre et mye kortere slips. Det er rødt. Hva i all verden, tenker jeg, idet jeg konkluderer med at monologen mest sannsynelig er rettet mot hans kone. Hva får en til å gå igjennom en hel arbeidsdag, iført hele to slips, som om det ikke skulle være nok med ett?
Jeg bøyer meg ned for å prøve å forstå mer, og avslører hvem føreren av bilen er. Det er en betraktelig yngre og roligere mann. Kjekk av utseende og med dress. Men uten slips.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
